Den gode varmen i heimdalsmyra

For bare et par generasjoner siden, før vi fikk NAV-kontor, var torvstikking en viktig inntektskilde for mange heimdalinger.

Torven ble tørket og solgt eller brukt som brensel gjennom vinteren. Tungt arbeid skal det ha vært. Absolutt ikke noe for dagens heimdalinger.

I vår moderne tid kan vi ta varmen ut av myra uten å sette fyr på den. Vi graver bare en grøft, ca 1 meter dyp, putter et 250 mm rør (lengde: 60 m) av type vanlig ventilasjonskanalrør og fyller litt betong i grøfta. Røret kobler vi til husets ventilasjonsanlegg. Vips, så har vi en jordvarmekollektor.

1 meter nede i jorden slutter torvjorden og blåleira begynnerer. Jorden over blåleira er vasstrukken, og temperaturen der nede er ca 4 grader, selv når termometeret viser 25 minusgrader. På grunn av fuktnivået i jorden, og betongen og stålets gode varmeledningsevne, vil luften som sirkulerer der nede utveksle varme med jorden. Når det f.eks er 25 minusgrader ute, vil jordvarmekollektoren forvarme uteluften, opp mot temperaturen i den omkringliggende jorden, før en varmepumpe varmer luften videre opp til den ønskede innetemperaturen. Energiberegningene for huset, utført av Steinsvik Arkitektkontor, viser at jordvarmekollektoren vil løfte temperaturen på inntaksluften til ventilasjonssystemet til 2 plussgrader – hele året. Hvis uteluften f.eks er minus 25, vil inntakslufttemperaturen bli økt med 27 grader i jordvarmekollektoren.

I de varme sommermånedene (heimdalinger vil trekke på smilebåndet av denne formuleringen) vil et passivhus behøve avkjøling. Ventilasjonssystemet vil da trekke overskuddsvarme ut av innluften, og benytte den til ytterligere oppvarming av jorden rundt kollektorrøret. Jorden vil fungere som varmemagasin, og etterhvert gi denne varmen tilbake til ventilasjonssystemet.

På den måten vil vi spare utgifter til elektrisk oppvarming. En «vanlig» luft-til-luft varmepumpe, f.eks, hvis den overhodet hadde fungert ved 25 kuldegrader, måtte selv ha varmet opp luften fra denne utetemperaturen til ønsket innetemperatur. Selv med høy virkningsgrad ville det kreve store mengder elektrisk kraft.

Spørsmålet jeg må stille meg er: Vil en slik jordkollektor være en lønnsom investering?

Ett grunnleggende spørsmål, i en lønnsomhetsvurdering, er: Ville kollektoren gi den forventede oppvarmingseffekten? – Jeg har selv ikke engang naturfaglinjen, men velger å anta at dette er såpass enkel fysikk – for de som skjønner fysikk – at kollektoren kommer til å varme opp inntaksluften til ventilasjonssystemet.

Det neste spørsmålet er: Vil investeringen i et slikt system gi positiv avkastning? Med andre ord: Vil jeg spare inn såpass mye på el-regningen at det utgjøre mer enn utgiftene til å bygge et slikt anlegg? – Dette vil avhenge av investeringskostnader, vedlikeholdskostnader og anleggets tekniske levetid, samt el-prisen. For å forenkle resonnementet holder jeg utviklingen av el-prisen utenfor. La det bare være sagt at jeg hører hva Landsfader Jens har sagt i årevis nå, og jeg tror elektrisk oppvarming kommer til å bli grisedyrt etterhvert.

Det neste spørsmålet er: Hvor lang teknisk levetid vil jordvarmekollektoren ha? Når vil den slutte å fungere, slik at den ikke lenger produserer avkastning? Jeg har snakket med mange – MANGE – mer eller mindre kvalifiserte synsere om dette, og oppfatningene er også mange; både når det gjelder hvordan den skal konstrueres og hvor lenge den kan forventes å leve.

Jeg har møtt mange motforestillinger, og konfrontert andre med motforestillingene. Det mest informative møtet om saken hadde jeg faktisk i dag. Jeg hadde blitt invitert til en samtale med produksjonssjef Eivind Nordheim og Dr. ing Kari Aarstad i betongprodusenten Unicon. Deres vurdering av konseptet kan kort oppsummeres som følger:

1. Støp ventilasjonsrørene inn i 10 cm vanlig betong.
2. Basert på erfaringer Unicon har med sammenlignbare anlegg – i Trondheim – kommer det faktisk til å virke slik arkitekten har beregnet.
3. Anlegget kommer til å leve «evig». Det vil ikke spille noen rolle om metallrørene etterhvert ruster. Luftkanalen kommer uansett til å forbli åpen. Det er ingen ting i betongen eller metallrørene som kommer til å kontaminere luften. Det er følgelig ingen grunn til å investere i «rustfrie» rør.
4. Legg gjerne konstruksjonen så langt ned mot blåleira som mulig – det er i jordlaget rett over leira at miljøet er våtest (tyngdekraften) . Jo våtere, desto mer effektiv varmeveksling. Sørg for at massene inntil betongen har høyt vanninnhold (unngå f.eks sand eller pukk).
5. For å unngå at anleggskostnadene blir større enn absolutt nødvendig; støp uten forskaling. Grav grøften så smal som mulig med tilgjengelig gravemaskin, og fyll opp med betong. Utfordringen er å finne på en metode som hindrer at røret flyter oppå betongen (røret vil bli presset opp under påfylling).

Dette høres slett ikke så dyrt ut. Jeg tipper 20 000. 60 m rustfrie stålrør i den aktuelle dimensjonen ville kostet 80 000, bare for rørene og sammensveising av dem.

Hvis denne delen av Steinsvik arkitektkontors energikonsept innfrir forventningene, får vi en historie som bør interessere mange.

Vitnesbyrd om byggherrerollen

Nå har jeg tenkt å skrive ned mine foreløpige refleksjoner over hva det innebærer å være byggherre i et eneboligprosjekt anno 2013.

Nåsituasjonen er at vi nærmer oss slutten av design-og konstruksjonsfasen. I denne fasen har vi vært siden slutten av oktober i fjor. Resultatmålet for denne fasen er å få frem tegninger og spesifikasjoner som skal være godt nok underlag for å oppnå byggetillatelse, søke Grunnlån fra Husbanken og støtte fra Enova, tydelige nok for at en byggmester skal kunne kostnadsberegne byggingen, og forstå hvordan byggingen må gjennomføres for å nå kvalitetsmålene for prosjektet.

To av forannevnte mål henger sammen: For å kunne søke Husbanken om Grunnlån, må kostnadsberegningene dokumenteres i form av tilbud fra en byggmester. For at byggmester skal kunne gi et priset tilbud, behøver han «alle» spesifikasjoner fra arkitekten, og i tillegg må vi selv ha tatt alle beslutninger som har konsekvenser for det totale kostnadsbildet.

I dette perspektivet er det lett å forstå hvorfor de fleste foretrekker kataloghus, eller flytte inn i noe som allerede er bygget: En slipper å ta så mange beslutninger. Å kjøpe ferdig eller kataloghus er som å velge fra en meny; en kan si nei til ditt, og ja til datt. En behøver bare å kjenne etter; andre har gjort tankearbeidet.

Basert på mine opplevelser, spesielt de kontakter jeg har hatt med ulike aktører i byggebransjen, er det mitt inntrykk at også langt de fleste håndverkere og leverandører faktisk foretrekker at det er som det er; minst mulig behov for tankearbeid, mest mulig rutinepreget produksjonsarbeid.

For meg er representerer dette ny innsikt;  i hele mitt yrkesliv har jeg hatt gleden av å samarbeide med mennesker som har skydd produksjonsarbeid – repetisjoner – som pest. Ettersom mitt yrkesliv er over, kjenner jeg på savnet av disse menneskene, og det jeg her skriver reflekterer sannsynligvis et ønske om å reprodusere tidligere tiders arbeidsglede – for min egen del. Jeg har stort sett alltid opplevd enkelt som synonymt med kjedelig.

Jeg har vært i kontakt med svært mange håndverkere og leverandører i de forskjellige byggfagene, med sikte på å skaffe meg den informasjon som er nødvendig for å skrive en god bestilling (det ville jo være dumt – tenker jeg – å be om tilbud på noe som de ville synes det var dumt å benytte). Ikke sjelden har jeg opplevd at de ikke gidder å ha dialog med kunder; «kom med en spesifikasjon så skal jeg regne ut en pris, men jeg gidder ikke veilede deg».

Jeg vil anta at en slik holdning faktisk kan fungere, overfor profesjonelle tjenestekjøpere, som vet akkurat hvilke parameterverdier byggebransjen behøver å putte inn i kalkulasjonsverktøyene sine, for å få ut akkurat det som de profesjonelle tjenestekjøperene behøver – en pris. Og de fleste byggherrer i dag er sannsynligvis profesjonelle aktører.

Som en personlig betraktning: Hvis tingenes tilstand er som jeg her har beskrevet, må det da være ulidelig kjedelig å være byggherre, byggmester, tjeneste- og produktleverandør? Hvis det hele tiden handler om å putte parameterverdier inn i kalkulasjonsverktøy og bruke minst mulig spiker?

Hvor er de som faktisk synes er gøy å gjøre noe som de ikke har gjort før, og som ville kjenne yrkesstolthet over å ha prestert noe som ikke er en kopi av noe andre har gjort akkurat likedan før dem? Hvor er de som helst ville forsøke å komme med bedre løsninger enn de som arkitekten eller vi selv har tenkt? Som ville finne meningen med yrkeslivet i at både byggherre, byggherreombud og arkitekt sa: WOW!

Jeg har vært inne på dette temaet i et tidlig innlegg, se: De rette folka på laget.

For ordens skyld: Jeg tror jeg er i ferd med å lykkes med å få de rette folka på laget, men det er ennå for tidlig å publisere noe om dette.

Jeg ønsker å dele ennå en refleksjon om det å være byggherre i prosjekteringsfasen; jeg opplever at jeg – i denne fasen – også er prosjektleder – fordi det ikke er noen annen som naturlig har tatt den rollen. Noen av de leserene som kjenner meg personlig vil nok flire litt av denne påstanden, og hevde at det er en rolle jeg uansett ville tatt, fordi jeg er den jeg er. Det er selvsagt helt feil.

Det er riktig at prosjektledelse er min profesjon. Basert på mitt lange yrkesliv i rollen kan jeg imidlertid fullt ut slutte meg til tidligere kollega Knut Ragnar Heimdal, som hevder at en prosjektleder er vellykket når han ikke behøver å gjøre noe som helst – selv – for å holde prosjektet på rett kurs.

Min opplevelse er at jeg – i prosjekteringsfasen – har hatt svært mye å gjøre, langt mer enn å ta beslutninger om hva jeg personlig liker og hva jeg ikke liker.

Kunnskap og erfaring fra både teoretisk og praktisk prosjektledelse har vært mer enn nyttig. I tilbakeblikk ser jeg på det som nesten nødvendig.

Min spekulasjon er at også dette kan ha sammenheng med at den «private» (ikke-profesjonelle) byggherre kan være en utdøende rase; noe byggebransjen har glemt hvordan en må forholde seg til (jeg ser da bort fra kataloghus-byggherrer).

En stor utfordring har ligget i at de forskjellige fagleverandørene helst vil holde på med sitt, og ha minst mulig å gjøre med de øvrige fagleverandørene, samtidig som de i realiteten behøver input fra hverandre for å få jobben gjort. Prosjektleder må ta ansvar for å etablere kommunikasjonskanaler, og at de faktisk benyttes. Fagleverandørene gjør det faktisk ikke selv, uten å bli tynet til det.

Det må understrekes at disse inntrykkene kun er basert på design-og konstruksjonsfasen, og at jeg antar at det vil bli mulig for meg å gi stafettpinnen videre til byggmester så snart Husbanken har gitt lånetilsagn og byggmester er kontraktsfestet. Jeg håper i hvert fall det.

Det mest arbeidskrevende aspektet av å være byggherre – i inneværende fase – har vært å opparbeide seg bestillerkompetanse. Et viktig ledd i denne prosessen har vært å se hvor skillelinjene skal gå mellom bestillerkompetanse og løsningskompetanse. Løsningskompetanse er det som byggebransjen selv må forventes å ha, og den kompetansen vil det ikke være konstruktivt om byggherre utfordrer dem på. Byggherrens utfordring er å skjønne hva som faller utenfor denne løsningskompetansen, og selv ta stilling til sentrale spørsmål som krever behovskompetanse. Risikoen ved å ikke ha et bevisst og informert forhold til behov, er at løsningen vil reflektere leverandørens innfall.

Dette kan konkretiseres gjennom noen eksempler:

Det jeg har valgt å ta for gitt, er at leverandørene uten videre kjenner til – og vil følge – de obligatoriske tekniske byggeforskrifter. Utfordringen jeg da står overfor er å skjønne i hvilken grad de dekker våre behov, slik at jeg kan fokusere på de behov som ikke dekkes.

I vårt tilfelle har vi valgt å si at byggeprosjektet skal kunne kvalifisere for husbankfinansiering og støtte fra Enova. For å oppnå dette er det ikke tilstrekkelig å følge obligatoriske byggetekniske forskrifter – en må plusse på en standard som heter NS3700.

Videre; jeg har aldri opplevd å bo i et hus som har tilstrekkelig med stikkontakter. Elektroinstallatøren vil uten videre installere tilstrekkelig til å etterleve tekniske byggeforskrifter. Etter å ha sjekket forskriftene ser jeg at dette ikke vil dekke våre behov. Jeg har derfor funnet frem til en standard som stiller skjerpede krav; ikke bare til antall stikkontakter, men også til svakstrømsinstallasjoner. Når elektroinstallatøren har gjort sin detaljprosjetktering basert på denne, vil tiden være inne til å gjøre en mer nitid gjennomgang basert på personlige behov.

Den siste refleksjonen jeg ønsker å dele i dag er den mest trivielle. I byggebransjen, som de fleste andre steder, er det makta som rår. En byggherre som skal få bygd ett hus i sitt liv befinner seg nederst i maktpyramiden; han er den minst interessante kundetypen. I køen av kunder som venter på leveranser fra leverandørene står han sist.

Heldigvis kom ikke det som en overraskelse på meg.

 

Tre talglys når sprengkulda setter inn

Energiberegninger er foretatt.

Bygget vil – med god margin – kvalifisere som passivhus. En kortsiktig fordel med det er at det kvalifiserer for 92 000 kroner i tilskudd fra Enova. Den er sendt. Gjett hvem som skal ha rødvin til kaffen.

Totalt beregnet varmetap per kvm = 16,9 kWh, som er bedre enn det som kreves for å oppfylle passivhusnormen (varmetapet får være max 17,3 kWh).

Jeg forstår ikke nok bygningsfysikk til å forklare leseren hvordan Steinsvik Arkitektkontor har fått til dette. Huset har store vindusflater – i hvert fall i forhold til «kataloghus». Det er lagt stor vekt på ventilasjon, for å hindre negative konsekvenser av at huset gjøres tett (f.eks risiko for ansamling av fukt), og det legges i stor grad opp til naturlig ventilasjon (i tillegg til den mekaniske). Det jeg imidlertid mener å forstå er at det lave varmetapet først og fremst oppnås gjennom måten huset er konstruert på – ikke gjennom å installere high-tech utstyr.

Det legges stor vekt på at «ingen» varme slipper ut av huset; enten medium er luft eller vann. Varmen gjenvinnes før den slipper ut. Det slippes veldig lite varme ut. Det monteres varmegjenvinnere i nær sagt alle kroppsåpninger («bygningskroppen»).

Allikevel; litt varme går til kråka, og den må erstattes. Her er de  viktige kildene til «fersk» varme:

En vesentlig del av varmen stjelen fra uteluften. Alt som er varmere enn minus 273 grader er – som kjent- en slags varme, som kommer fra den friksjonen som oppstår mellom molekyler når de ikke står helt stille. Denne varmen skal vi hente 1 meter under jorden, hvor temperaturen stort sett (vinteren 2012/2013 er nok et unntak) er rundt 4 plussgrader, året rundt. Store deler av året gir dette varmere «innluft» til varmepumpe enn uteluften.

Vi skal også hente varme fra en solvarmekollektor på 16 kvm, på taket mot syd.

Til sammen skal dette faktisk være nok. For aller sikkerhets skyld skal vi imidlertid ha med denne:

Etasjeovn som skal renoveres før installasjon

Lesere som har tatt Naturfaglinjen vil kunne få bedre forståelse gjennom følgende tegneserie:

Med Trondheim kommune baklengs inn i fremtiden

Trondheim har hatt offentlig telefonnett siden 1881.

I 2013 er det ikke mange som ser behovet for å beholde de analoge telefonisystemene som ble bygd den gangen, men Trondheim kommune er et unntak: Hvis du – som en eldre person i Trondheim – skal få trygghetsalarm, har du vær så god å skaffe deg en analog telefonlinje – state of the art i 1881.

Samtidig er helsesektoren i gang med omfattende modernisering av infrastrukturer for kommunikasjon. Her snakkes og skrives det om å møte eldrebølgen med smarthus som er bestykket med velferdsteknologi. Ifølge utredninger fra Helsedirektoratet skal den digitale teknologien utnyttes til fulle, med sikte på å gjøre det mulig for eldre å bo hjemme lengre, og ikke havne på «heim» før det er absolutt påkrevet. Dette er ikke første , og heller ikke andre gangen jeg har rettet en irritert pekefinger mot Garåsen & C0, forført som jeg har blitt av Helsedirektoratets fremtidsbilder.

Trondheim kommune, derimot, holder fast på 1800-tallsteknologien.

I dag ble jeg oppringt fra kommunen, som har utstyrt min snart 93-årige far med trygghetsalarm. De gjorde meg oppmerksom på at den ikke fungerte som den skulle. Årsaken til dette var at da NTE kom med sin Altibox, fulgte IP-telefoni med «på kjøpet». Vi innbilte oss at vi nå ikke behøvde å benytte Telegrafverk- kobberet lenger – vi fikk fiberoptisk kabel.

Men: Dengang ei. Fra Trondheim kommune er det klar beskjed: Skal du ha trygghetsalarm er det bare å luske tilbake til gode, gamle Televerket og spørre pent om de ikke – mot rikelig godtgjørelse, selvsagt, kunne være så snill å fyre opp den gamle kobberforbindelsen igjen.

Jeg har forstått at når en skal bygge hus i 2013, og hvis en vil ha en «seniorprofil», slipper en fremdeles ikke unna å ta gamle Televerket med på lasset. Men Telenor vil ikke – de vil bli kvitt analoge forbindelser s.f.s.b.f.

Gapet mellom sentrale myndigheters innovasjonsvilje og kommunal endringsevne synes uoverskridelig.

I det lange løp kommer sikkert også Trondheim kommune slentrende etter, om enn kanskje ikke i Garåsens og min tid. Som en av velferdsstatens store ideologer; John Maynard Keynes, minnet oss på: i det lange løp er vi alle døde.

OPPDATERING: Jeg har fått respons på innlegget ovenfor fra Underdirektør Bjørn Erik Eskedal i Post-og teletilsynet. Han skriver:

«Det er dessverre riktig at flere av de trygghetsalarmene som kommunene benytter i dag krever tilkobling til det analoge telefoninettet (PSTN). Telenor og andre større tilbydere tester imidlertid ut trygghetsalarmer som skal virke på andre plattformer også( IP- telefoni og over mobilnettet). For å få mer informasjon om status på dette arbeidet ber vi deg ta kontakt med Telenor. Det kan også nevnes at Telenor har satt i gang et moderniseringsprosjekt med målsetting om å fase ut det analoge nettet i løpet av 2017. Dette betyr at en rekke trygghetsalarmer innen den tid uansett vil måtte byttes ut og erstattes med løsninger som enten virker over mobilnettet eller bredbåndsnettet (plattformen for IP-telefoni).  I den forbindelse ser PT det som viktig at Telenor og de enkelte kommuner etablerer dialog på hvordan denne utfasingen bør skje for dermed å sikre at det investeres i løsninger som er tilpasset de nye teknologiplattformene.»

OPPDATERING 23.01: Jeg har fått kommentar fra Klara Borgen i Trondheim kommune. Hun skriver:

«Trondheim kommune er klar over at de analoge telefonlinjene er en gammel teknologi som Telenor skal fase ut innen 2017. Og vi er i full gang med å finne de løsningene som skal erstatte denne teknologien. Slik vi ser det er det GSM teknologien som blir den sikreste mht prosentvis «oppetid». Slik det er i dag er IP teknologi basert på strømnettet – uten batteriback-up, det fyller ikke kravene til sikkerhet for trygghetsalarm.
Syns det er flott at pårørende og brukere følger med på de mulighetene som finnes innen området, det gjør vi også. Det vi ikke må glemme er at det først og fremst er sikkerheten til oppetid og tryggheten som brukerne skal oppleve med trygghetsalarmen som er vårt ansvar. Og da kan vi ikke ta i bruk ny teknologi ukritisk før det er testet ut ved flere sammenhenger, men den dagen Telenor ikke lenger leverer analoge telefonlinjer skal vi være i stand til å levere trygghetsalarmtjenester på den sikreste teknologien.»

 

En personlig visjon for boligautomasjon

Når en i 2013 skal planlegge en ny enebolig, virker det dumt å ikke tenke på boligautmasjon. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hva en skal inkludere i et sånt konsept, fordi vi aldri har opplevd det, og derfor heller ikke har kjent på behovet for noe som helst automasjon.

Byggherren har imidlertid studert sosialøkonomi, og lært at det ikke finnes noe sånt som behov – det finnes bare etterspørsel. Jeg spør: Hvem var det som kjente et sug etter mobiltelefon før det visste at slikt faktisk fantes? På samme måte tenker jeg at det er lurt å forestille seg hvilke slike sug en vil kjenne i fremtiden, og tenke gjennom hvilke konsekvenser dette eventuelt ville ha i dag.

Et godt hjelpemiddel til inspirasjon finner både byggfruen og byggherren i den felles erfaring å ha levd tett innpå både besteforeldre og foreldre i deres høye alderdom. Slik alderdommen ble for dem, vil den med høy sannsynlighet, og i beste fall, også bli for oss. Vi er videre ganske godt opplest på hvilke relevante elektroniske hjelpemidler som er tilgjengelige i dag for å avhjelpe alderdommen, og hvilke løsninger både forskningsmiljøer og helsemyndigheter ser for seg vil bli aktuelle. Med dette som referanseramme har vi forsøksvis skissert nedenstående «konsept» for oss selv.

HØY ATOMASJONSGRAD OG ENKEL BETJENING

En viktig erfaring vi bærer med oss er at vi kommer til å bli vesentlig dummere enn vi er i dag, og atskillig mer glemsom. «Kognitiv svikt» heter det i våre dager. Jeg har tidligere skrevet en betraktning om dette, med tittelen «Frykten for husets digitale dashboard». Kognitiv svikt vil for oss innebære at når vi glemmer å gjøre de rette tingene, eller hvordan de skal gjøres, husker huset det for oss. For oss betyr dette i praksis at «de rette tingene» – i forhold til f.eks energistyring og sikkerhet – skal styres med så høy grad av automatikk som mulig. Det som gjenstår, skal kunne styres med fysiske brytere, og ikke fler enn det som er absolutt nødvendig.

Jeg har fått endel tilbakemeldinger – fra både arkitekt og elektroinstallatører – på dette grunnsynet. Arkitekten synes at jeg legger opp til å gjøre det for vanskelig, og unødig dyrt. Elektroinstallatører oppfatter at jeg har et så lavt ambisjonsnivå, med hensyn til funksjonalitet, at de synes prosjektet er er uinteressant å la seg engasjere i.

Basert på egne erfaringer, med både nært samliv med svært gamle mennesker, og et yrkesliv i databransjen, er jeg fundamentalt uenig med begge.

Jeg vil først adressere elektroinstallatøren: I dag anses det åpenbart som cutting edge å styre alle elektriske funksjoner fra en PC, en PAD eller en mobiltelefon. Dette minner meg om den gangen PC’en først ble oppfunnet, og verdien av en slik innretning skulle formidles til forbrukermarkedet. Den gangen mente bransjen at man rundt omkring i de tusen hjem ville innse gevinsten av å opprette en database for å holde styr på hva man hadde i fryseboksen. Jeg vil – i all beskjedenhet- hevde at jeg allerede den gang syntes dette hørtes fullstendig idiotisk ut. I forhold til de styringsapplikasjoner som nå gjøres gjeldende for PC, mobiltelefon osv har jeg akkurat samme holdning: Hvem vil gidde å gjennomføre en innlogging på en duppeditt for å skru opp varmen, eller dempe lyset? For ikke å snakke om å komponere og programmere forskjellige lyssettingsscenarier? Jeg vil hevde at denne ideen er av teknonerder for teknonerder, og at de ikke har noe med forenkling av noe som helst å gjøre.

En liten innskutt anektdote her: På 70-tallet hadde jeg deltidsjobb som radio/TV selger. Av nysgjerrighet spurte jeg en gang den lokale agenten for Bang & Olufsen hvorfor produktene deres hadde betydelig færre knapper enn konkurrentene kom med. «Fordi», svarte Gunnar Foss, med befriende arroganse, «vi vet bedre enn deg hvordan apparatene skal innstilles«.  Den kjøpte jeg faktisk, og jeg kjøper den fremdeles.

Så er det arkitekten. Han fremstår som teknologiminimalist, og vil bruke de mest «hardwarenære» og basale løsningene på hvert enkelt område; om det dreier seg om energistyring, lysstyring eller sikkerhet. Her er det min snart 30-årige fartstid fra databransjen som får meg til å vise pigger. Jeg er naturlig skeptisk til (leverandørspesifikke) løsninger, dvs løsninger som lukker deg inne i akkurat den produsentens måte å se verden på – selv om de alle fungerer utmerket hver for seg (mer om standardiserte løsninger nedenfor).
Videre har jeg en negativ grunninnstilling til trådløse systemer. Trådløse systemer er lette å selge, fordi en unngår å trekke kabler, og en behøver ikke elektriker. Fornuftig hvis en skal ettermontere noe en ikke hadde tenkt på før, og ikke vil ha synlige kabler, men ustabilt, sårbart, og upraktisk i det lange løp. Hvis jeg noen gang skulle komme til å nærme meg min fars alder (93), er det uaktuelt å passe på å bytte batteri i allverdens dingser i- og rundt huset – selv om det bare skulle behøves hvert 10 år eller så. Enda verre – med fare for å bli oppfattet som sjåvinist – hvis byggfruen skulle bli enkefrue.

Videre om trådløse løsninger: Ennå i dag er det – i Norge – svært lite prat om elektrosmog. Min fremste bekymring til å fylle inneluften med trådløse signaler fra drøssvis av apparatur er ikke helsefare (vi skal ikke ha flere barn) – det er rett og slett høreapparatet mitt. Både byggfruen og jeg er like genetisk disponert for tidlig og sterk hørselssvikt som vi er for et langt liv.

Ett usagn om fjernkontroller bør holde: De er alderdommens forbannelse. Gi oss noe vi kan vri- eller skyve på! Og som gjerne pryder veggen i tillegg!

Min innvending til arkitektens synspunkter: Det han ser som enkelt, ser jeg som komplisert, og vise versa. Å legge til rette for et integrert styringssystem som «steller seg selv», er kanskje mer komplisert – og noe dyrere – enn mer basale løsninger. En må involvere fagfolk i programmeringen av det. Jeg tror imidlertid fast på at det vil bli enklere for oss å leve med.

Bygge- konseptbeskrivelse pr. 17.01.2012

Fundamentering: Leca U-blokk ringmur under bakkenivå med utenpåliggende Rockwool «Flex Systemplate» (ned til og med den øverste Leca-steinen hvor radonsperren ligger). Dren ligger under det utenpåliggende isolasjonssjiktet.

Gulv: Oppå radonsperren ligger 50 mm isopor. Oppå isoporlaget fylles 300 mm Rockwool «Blåseull». Blåseulla fylles til halve høyden av et 48×123 c-c 600 bjelkelag. På bjelkelaget kommer rupanel mv.

Vegg: stenderverk 48×98 med utenpåliggende 15 mm OSB-plater. I mellom stenderene legges 75 mm isolasjon (med et luftsjikt mellom isolasjon og innvendig kledning. Utenpå OSB-platene festes 150-200 mm «Rockwool Flex Systemplate» med utvendige sløyfer og lektre for stående kledning.

Tak: Bærebjelkene til taket består at 48×98 bjelkelag med c-c 48 («massivtre») eksponert i himlingen. Oppå bærebjelkene legges 15 mm OSB. Oppå dette legges 50 mm «Rockwool Betongunderlag Energy». Oppå dette legges 160 mm ESP (f.eks. sundolitt). oppå dette legges 30 mm «Rockwool TF-plate». Oppå dette krysslektres det ut med 36 mm og 28 mm lektre med galvaniserte stålplater som takbelegg. Over partiet med solfanger lektes det ut på samme måte men males sort, både lektre og underlag med isolerte glassplater som belegg (15 kvm).

Tak utendørs: Hovedkonstruksjon med H-bjelker i stål, bjelker og søyler sveises sammen til  en ramme. Stål rammene settes med c-c 1800 mm. På tvers av fallretningen legges 73×73 mm trebjelker c-c 300 mm med utskjærte 416×416 mm takplater i PVC som tekking. Platene legges etter samme prinsipp som tradisjonell taksteintekking.

Energikonsept: Huset ligger med lengderetningen i øst-vest. Langfasaden mot nord samt begge kortfasadene har rikelig med vindu, som vil hente inn solvarme. På taket er det et felt (3,5×4,5 m) med luftsolfanger. Oppvarmet luft hentes inn i en avtrekksvarmepumpe. Jordvarmekollektoren er et PP-rør (ø-n) som legges en meter ned i bakken på tomta (samlet lengde (nm)). Inni huset kobles lufta fra jorvarmekollektoren inn på avtrekksvarmepumpa. I gulv legges stålrør ø-n for luftvarmet gulvvarme. I tillegg skal det lages et system for  varmegjenvinning av gråvann til varmtvann.

Spesifikke produkter:

Rockwool TF-plater
Rockwool Flex System
Rockwool Betongunderlag
Rockwool Blåseull
Vindu U-verdi lik 0,8
Kledning type: Kebony
Innvendig panel: Slett, eggeskallhvit furupanel

Nabovarsling gjennom Adidas – metoden

I byggeprosesser er det slik at naboer har rett til å uttale seg om situasjonsplan og fasadetegninger, og dette må skje før en kan søke kommunen om byggetillatelse.

Det er flere måter byggherren kan velge å gå frem på for å gjennomføre denne høringsprosessen på. En ikke-uvanlig fremgangsmåte er at arkitekt eller entreprenør gjør jobben, gjennom å sende rekommanderte brev til alle naboer som – i henhold til loven – har rett til å uttale seg.

Dersom vi skulle ha valgt denne fremgangsmåten, ville vi tvunget 16 forskjellige personer til å dra på postkontoret for å kvittere ut brev. Dette ville vi helst unngå å plage våre fremtidige naboer til å gjøre. Derfor har jeg iført meg joggesko og levert nabovarslene på døren. Jeg har da tatt med meg en kvitteringsliste, og bedt dem kvittere for mottatt nabovarsel. Dette har vært en hyggelig opplevelse – av flere grunner.

For det første fordi mange av naboene ikke bare har kvittert for mottak – de har også umiddelbart – uten å se på papirene – kvittert for at de godkjenner tiltaket. Dette skyldes rett og slett at de følger bloggen vår, og at de derfor hadde gått gjennom alle tegningene før jeg kom på døren.

For det andre: Det var ikke alle naboene jeg kjente fra før. Nå har jeg hatt et påskudd til å hilse på dem, og de har fått anledning til å stille spørsmål om ting som ikke direkte fremgår av tegningene, men som reflekterer alminnelig sunn nysgjerrighet i forhold til hvilke inngrep som planlegges i ens umiddelbare omgivelser.

Jeg har gjort meg følgende refleksjon om dette:

Hva naboene faktisk hadde ment om byggeplanene, ville i realiteten ikke hadde spilt noen rolle. Alle planlagte byggetiltak er innenfor reguleringsbestemmelsene – vi behøver ikke dispensasjoner fra noe som helst for å realisere planene. Det er imidlertid et veldokumentert fenomen at endel folk ikke vet at det faktisk er reguleringsbestemmelsene som styrer. Antakelig er det slik at mange tror at dersom de blir spurt om sin mening, så vil deres mening bli vektlagt av bygningsmyndighetene (hvorfor skulle de ellers spurt?). Derfor – hvis man helst hadde sett at det ikke ble bygd mer i området – anser endel at det er helt greit – og uforpliktende- å «stemme mot».

Denne mangelen på almennkunnskap skaper mange triste situasjoner. Vi mennesker er slik sammenskrudd at dersom noen forsøker å hindre oss i å gjennomføre våre legitime (lovlige) forsett, vil vi oppfatte det som en krigserklæring. Et naboskap som starter med en krigserklæring, vil gjerne fortsette med en krig. Hvis en nabo hadde nektet å godkjenne byggprosjektet mitt, ville jeg enten komme til å oppfatte ham som uopplyste eller ondsinnede, mest sannsynlig: Begge deler. Hvis naboen hadde trodd at han kunne hindre bygging innenfor reguleringsbestemmelsene, ville han være uopplyst. Hvis han allikevel prøvde å gjøre det, ville jeg oppfattet vedkommende som en d..sekk.

Jeg skal derfor innrømme at jeg hadde gruet meg litt til å gå runden med nabovarsel. Ikke fordi naboenes respons ville hatt noen praktiske konsekvenser for byggeprosjektet. Rett og slett fordi jeg helst ville unngå å oppleve at jeg ville få ondskapsfulle ignoranter rundt meg.

Heldigvis er våre naboer enten generøse eller opplyste, eller begge deler. Samtlige har kvittert for at de godkjenner planene våre. Nå er det å håpe at også Byggesakskontoret snur seg raskt.

Båten blir til mens du ror

O.J har delt med meg sine refleksjoner om husbygging, basert på at han selv flere ganger har vært i byggherrerollen. Innspillet jeg har fått fra ham inneholder mange lærestykker. For å yte det rettferdighet skal jeg ta dem ett om gangen, det første handler om å skape rom for improvisasjon.

O.Js utgangspunkt er at ting har en tendens til å ikke gå som planlagt, bla. fordi du er omgitt av krefter som ikke lar seg styre av planen. En bør derfor planlegge for det.

O.J skriver:

«Du må alltid passe på når du seiler på le kyst! (Slik som byggherrer ofte opplever husbyggingsprosesser). Du må alltid sikre deg nok høyde til å slå deg fri fra de frådende brenningene«.

I landkrabbe-prosjektlederterminologi tilsvarer dette å ha slækk i prosjektplanen. Slækk» er trøndersk for «slakke», engelsk slack, og betegner tidsrom i et prosjektforløp når en kan vente med å påbegynne en gitt oppgave, uten at ventetiden forskyver tidspunktet for når prosjektet kan avsluttes.

I O.Js maritime allegori tilsvarer slækk  den avstanden til brenningene – i tid og rom –  som muliggjør selv større kursendringer hvis det skulle være påkrevet (det seilerne kalle å slå).

Erlend Dehlin ved NTNU er inne på det samme tema når han skriver om å organisere for spontanitet. Der O.J henter sine sinnbilder fra havet, søker Dehlin til jazzkafeene. Stor jazzmusikk oppstår – hevder Dehlin – i improvisasjoner, såfremt musikerene har øvd nok.

Budskapet fra O.J, og det fra, Dehlin, er ekko fra Helmuth von Moltkes 1871 – essay Über Strategie:

«De materielle og moralske konsekvensene av ethvert større slag er så omfattende at det vanligvis oppstår en helt ny situasjon; en nytt grunnlag for helt nye tiltak. En kan aldri være trygg på at noen slagplan vil overleve den første trefningen med fiendens hovedstyrke. Bare en lekmann vil kunne forestille seg at et felttog ville representere gjennomføringen av et forhåndsdefinert og detaljert konsept».

Jeg har tidligere sitert fra O.Js synspunktet på husbygging: «Du må bare hoppe ut i det«, og gitt kritiske kommentarer. I hans nyeste innspill presiserer han sitt råd, slik jeg tolker det; men sikre deg armslag. Og så bringer O.J inn ett tilleggsperspektiv på verdien av manøvreringsrom:

«Jeg har som klasseromslærer, og ansvarlig leder for læringsprosesser i 38 år alltid vært i prosjektstyringsmodus. Og dermed har jeg flere ganger vært så heldig at jeg selv også samtidig har fått være en deltagende aktør i den samme arbeidsprosessen, med fortløpende mulighet for dialog mellom praksis- teori og ny praksis«.

Han fortsetter dette med å utdype forutsetningene for slik dialog; at byggherren må evne å skape seg en plass i byggeprosessen som gjør ham til deltaker i dialogen. Jeg antar at Erlend Dehlin, med sine jazz-improvisasjonsallegorier, ville kalt denne dialogen et samspill.

Felles for O.J og Dehlin, aner jeg, er at de begge baserer seg på en underliggende grunntanke om at prosjekter bærer i seg et potensiale for å harmonisere de ulike deltakerenes individuelle mål, være seg smooth sailing eller smooth jazz. Hva om prosjektet skulle utvikle seg til en darwinsk alles kamp mot alle?

Fremdeles ville jeg ikke ha alternativer enn å følge O.Js anbefaling om å bare hoppe ut i det, men det kunne nok være lurt å forberede seg på en annen måte enn jeg ville gjort til en dehlinsk jam-session.

For å kunne forberede seg på eventuelle krigstilstander er det praktisk å også ha gamle kompiser som har gått på krigsskolen. Jeg kontakter Arnfinn V, fordi jeg vet han aldri går noen steder uten Carl von Clausewitz’ Vom Kriege i .pdf-format på en USB – nøkkel. Arnfinn greier, som vanlig, raskt å hjelpe meg ut av denne mentale floken. «Planlegging«, sier Arnfinn, «kan være rimelig enkelt, hvis en kan forutsette at alle forstår målene og er innstilt på å dra sammen«. Krig, derimot, er kjennetegnet ved at partene har uforenelige mål. Dette vanskeliggjør planlegging, ifølge Von Clauzewitz, men gjør den ikke mindre viktig: Krig er ikke en dialog, eller en jam-session, men en annen form for vekselvirkning, og – understreker Arnfinn;» Die Wechselwirkung ihrer Natur nach aller Planmaßigkeit entgegenstrebt«; det ligger i vekselvirkningens natur å motstrebe enhver planmessighet.

Og hva kan jeg gjøre med det?

Det er her fordelen med å bruke flere rådgivere kommer til syne, svaret kan jeg bare sakse rett ut av O.Js liste over imperativer: «Det betyr at du må finne en byggmester som aksepterer at du som byggherre«.

Så enkelt kan det altså sies; when all is said and done er det makta som rår.

Dårlig tid, riktig tid

Det er utbredt å benytte tidspress som en av hovedforklaringene på dårlige prosjekter. I mitt yrkesliv som prosjektleder har jeg aldri opplevd et prosjekt uten at prosjekteier («byggherre») har definert tid som en kritisk suksessfaktor. Ikke sjelden har min profesjonelle vurdering vært at prosjekteier har vurdert feil; ikke med min beste forstand har jeg vært i stand til å se at rask gjennomføring har vært den riktige veien til maksimal oppnåelse av prosjektets mål. Det ligger imidlertid i rollefordelingen at det – til syvende og sist – er prosjekteier, ikke prosjektleder, som bestemmer hvor viktige tid er. Det har, med andre ord, ikke stått i min makt å hindre at risikoen for et dårlig prosjekt har økt.

I husbyggeprosjektet som denne bloggen handler om er det imidlertid min tur å være prosjekteier. Mitt ambisjonsnivå er å benytte den tid som er riktig, i forhold til å maksimere oppnåelse av prosjektets mål. For å få til det behøver jeg impulskontroll, kunnskap om rammebetingelser for husbygging, samt evne til å organisere prosessen.

Impulskontroll handler om å stagge den iboende menneskelige trangen til instant gratification; umiddelbar behovstilfredsstillelse. Alle som noensinne har bestilt en fabrikkny bil vil kjenne seg igjen i denne trangen. Du kan bruke måneder og år på å skaffe finansene, og til å vurdere ulike biltyper, men når du først har bestemt deg, og bestilt, blir det nærmest kritisk å få bilen levert med en gang. Ventingen, på at fabrikken skal produsere bilen og få den bragt til deg, er smertefull – på grensen til det uutholdelige. Tilsvarende, når en skal ha et nytt hus og har engasjert en arkitekt, og det går ukesvis uten at du hører fra arkitekten, er det lett å bli irrasjonelt irritabel, og fristet til å ringe ned arkitekten for å «høre hvordan det går». Jeg snakker her om menneskets iboende trang til å mase – uten å kunne angi et eneste fornuftsbasert behov for å mase. I vårt tilfelle kan jeg ikke se at rask fremdrift i arkitektarbeidet i seg selv ville ha noen som helst positiv innflytelse på oppnåelse av målene for prosjektet. Så jeg stagger mine impulser, og forsøker etter beste evne å stagge byggfruens.

Når vi kommer over på det jeg her kaller «kunnskap om rammebetingelser for husbygging», er det 4 tidsrelaterte forhold jeg har fått med meg at jeg som byggherre selv må vite om og passe på. Det kan selvsagt være flere, men jeg er – for å gjenta meg selv ennå engang – ikke rådgiver, jeg er -enn så lenge – amatør.

1. Det er ikke lurt å mure når det er frost.
2. Det er lurt å la murkonstruksjoner stå å «lufte seg» en stund før en bygger hus oppå dem.
3. Det er ikke lurt å eksponere bygningskroppen for nedbør før den har blitt «klimabeskyttet».
4. Det er lurt å minimere kalendertiden mellom en begynner å trekke på byggekreditt og ferdigattest kan utstedes, fordi byggekreditt er dyrt, mens husbanklån er «billig».

Ut fra dette kan jeg slutte at det – isolert sett – vil være lurest å reise og klimabeskytte huset i april, den måneden nedbørsmengden i Trondheim -statisktisk sett – er lavest. Imidlertid – for å være sikre på at det ikke er nattefrost mens muren tørker, bør en heller ikke mure før tidligst april. Hvis en da skal ta hensyn til at muren bør få «lufte seg» før en setter hus på den, bør vi muligens vente med å reise bygget til juni, selv om sannsynligheten for nedbør da er noe større. For å minimere eksponeringstiden for naturkrefter, og av finansielle hensyn, bør bygget raskest mulig komme i den stand at det kan utstedes ferdigattest.

Mitt tredje poeng om tid har å gjøre med byggherrens evne til å organisere prosessen. Om en får en profesjonell totalentreprenør til å organisere prosessen, eller selv tar prosjektlederrollen på akkurat dette området, er underordnet det faktum at hvis dette ikke gjøres på en god måte, er det byggherren som må bære konsekvensene av det.

Slik jeg tror det må være, må jeg – som byggherre – påse at prosjektet organiseres på en slik måte at to – 2 overordnede, tidsrelaterte forhold ivaretas:

1. Virksomheten på byggeplassen bør tilpasses forutsigbare variasjoner i klimaet, som beskrevet ovenfor, slik at kvalitetsmålet ikke blir lidende.
2. Byggingen må skje kostnadseffektivt, som beskrevet i innlegget Sløsing, slik at budsjettmålet ikke blir lidende. Som det beskrives i Sløsing, innebærer dette at tidsplanleggingen må legge opp til at alle innsatsfaktorer – mennesker og materiell – må være på byggeplassen akkurat når de behøves – ikke før, ikke etterpå, men just in time.

På toppen av ovenstående må den tidsplanleggende byggherre ta hensyn til (3) myndighetskrav. Kommunale bygningsmyndigheter tilbyr visse muligheter til å kjøre gjennomføringsprosesser og godkjenningsprosesser parallelt. Husbanken, derimot, krever en sekvensiell byggeprosess – hvor alt papirarbeid skal være ferdigstilt og godkjent før en får lov til å stikke spaden i jorden. I prosjektstyringsterminologi kalles dette en lag (trøndersk: lægg): På et eller flere tidspunkter i prosessen må en rett og slett stoppe opp og gjøre ingenting. Ovenfor har jeg gitt et typisk eksempel på en lag: Betong må rett og slett få stå i fred en stund, for å koagulere riktig og kvitte seg med gasser. Husbankens regler representerer en lag som sinker byggeprosessen på to måter:

For det første: Byggeprosessen må stoppes fullstendig; etter at all prosjektering og kostnadsberegninger er ferdigstilt – inntil Husbanken har behandlet søknaden. Stikker man – i ventetiden – spaden i jorden, har en pr definisjon forspilt sine muligheter til å oppnå lån fra Husbanken. Søknad kan ikke sendes til Husbanken før den siste delenterprisen er ferdigforhandlet. Summen av alle disse aktiviteten utgjør et lag som kan strekke seg over vesentlig kalendertid.

Hvilke praktisk anvendbare konklusjoner kan jeg – som byggherre – trekke av ovenstående? Jeg regner med at observante lesere allerede har tenkt det ut selv, men – om ikke annet enn for egen del – skal jeg skrive det i klartekst:

For å oppnå best mulig måloppnåelse, må jeg beregne det optimale byggetidspunkt. Det optimale byggetidspunkt inntreffer når flest mulig av forutsetningene beskrevet ovenfor i dette innlegget kan innfris; hva gjelder klimatiske forhold og leverandørsidens muligheter til å levere ressurser i rett tid. Videre inntreffer det optimale byggetidspunktet etter at Husbanken har akseptert å finansiere prosjektet, hvilket per definisjon er etter at all prosjektering og alt anskaffelsesarbeid er gjennomført.

Ut fra ovenstående, og basert på den faktiske tilgjengeligheten av ressurser i markedet, synes det lite målrettet å insistere på bygging i 2013.

Her gjelder det å mobilisere det jeg kan finne av impulskontroll. Og jeg har en pedagogisk utfordring i forhold til byggfruen.

På kritisk sti gjennom cowboyland

I dagens innlegg vil jeg diskutere følgende problemstilling: Bør byggherren legge seg opp i tidsplanleggingen av byggeprosjektet?

Jeg antar at det er vanlig å sette krav til når bygget skal være klar til innflytting. De fleste vil ønske å flytte fra en bosituasjon til en annen uten mellomstasjoner, og mange vil nok ha solgt tidligere bolig før planlagt flyttedato, og står under press om å tilgjengeliggjøre forrige bolig for ny eier. I tillegg er det dette med at lånefinansiering i byggeperioden kan koste vesentlig mer enn etter at huset er ferdig, og det er derfor om å gjøre å få byggeperioden overstått.

Jeg kan imidlertid lese meg til at bygging under tidspress kan innebære økt risiko, med negative konsekvenser for både økonomi og kvalitet. Dette harmonerer med de erfaringer jeg selv har, som leder for IKT – utviklingsprosjekter. Vi – byggfruen og jeg –  har besluttet at dersom det skulle bli nødvendig å prioritere – mellom tid, kvalitet og kost – skal hovedregelen være at kvalitet er viktigst, og tid – i betydningen total prosjektvarighet –  minst viktig.

Dette betyr i utgangspunktet at vi kan tilby den enkelte fagentreprenør den tiden han mener han behøver for å gjennomføre sin del av jobben med god kvalitet. Når jeg sier i utgangspunktet, mener jeg: I planleggingsfasen. I gjennomføringsfasen blir det desto viktigere at hver enkelt prosjektdeltaker gjør det som gjøres må for å holde planen. Dette er fordi hovedoperasjonene i byggeprosessen må gjennomføres i en bestemt sekvens; først graving, så fundamentering, så reising og tetting av råbygg og så videre. Kostnadseffektiv bygging – leser jeg – forutsetter at en gjør ferdig en type arbeidsoperasjoner før en begynner på den neste. Slik unngår en at elektrikere, rørleggere, murere, snekkere, blikkenslagere og så videre går i veien for hverandre, og må vente på hverandre. Jeg ser byggmesteren.as skrive at hver tredje arbeidsdag på en byggeplass blir uproduktiv fordi kaos råder på stedet.

Fra en byggherresynsvinkel får jeg en økonomisk utfordring dersom jeg må betale for uproduktiv tid. Det vil fordyre prosjektet med over 30%. En naiv leser (denne bloggen har selvsagt ingen naive lesere) ville kanskje innvende at det i så fall ville være entreprenørens problem, og at jeg ikke ville behøve å betale for dette. Min innvending ville i så fall være: Det tror jeg bare ikke noe på. Jeg ville komme til å måtte betale – på den ene eller andre måten. Jeg har selv vært på «leverandørsiden» i så mange år, at det vet jeg bare.

Dessuten har jeg sjekket ut hvilket rettsvern jeg ville hatt i en slik situasjon, og det er ikke rare greiene. Det synes av og til å være kort vei fra Heimdal Vest til Den Ville Vesten. Det er lovløse tilstander. Jeg har sendt ut et par prøveballonger, og har erfart at det fremdeles er 1972 – tilstander i byggebransjen (kfr. Norske byggeklosser): Håndverkere overholder inngåtte avtaler, såfremt de har tid. Jeg har erfart – heldigvis i god tid før byggestart- at det å ikke ha hatt tid regnes som god nok forklaring på avtalebrudd. Jeg har kommet til at det er lite en forbruker kan gjøre med dette, annet enn å gremmes. Forbrukerrådet foreslår strenge kontrakter, med dagbøter, men når en sjekker det bakenforliggende lovverket, ser det ikke ut til å være særlig skremmende sanksjoner en forbruker kan iverksette, dersom avtaler skulle bli brutt. Hvis en bygger boligen sin selv, gjelder verken Bustadoppføringsloven eller Håndverkertjenesteloven, men vanlig avtalerett og vanlig erstatningsrett. Prinsippene en finner i Håndverkertjenesteloven vil – i følge Forbrukerrrådet – stort sett gjelde. Videre vil en kunne bruke Forbrukerkjøpsloven på de gjenstandene en kjøper i forbindelse med husbyggingen. Boligtvistnemnda kan komme med vedtak i en tvist mellom en håndverker og en forbruker i forbindelse med oppføring av ny bolig, men håndverkeren må da være medlem i Boligprodusentenes forening, Byggmesterforbundet eller Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg.

Fordi jeg tror på det som beskrives i byggmesteren.as ser jeg ikke hvordan jeg skulle kunne stole på at en entreprenør ville komme til å integrere bidragene fra alle fagene i byggeprosessen på en måte som tjente våre interesser. Det virker rett og slett for risikabelt å ikke legge seg opp i det selv.

Jeg pusler med en strategi for å gjennomføre dette – uten å risikere å selv komme i skade for å gå i veien for byggerene, og uten å forlenge byggetiden ut over den «byggevennlige» sesongen. Det er tre «bærebjelker» i denne strategi – ideen:

1. Dele leveransen opp i færrest mulig delleveranser med kun en økonomisk og faglig ansvarlig leverandør for hver delleveranse. Færrest mulig delleveranser, men ikke så omfattende at leverandøren kan få problemer med koordinering på tvers av fagene.
2. Bruke prefabrikerte byggeelementer der dette ikke introduserer annen risiko. Dette – i denne sammenhengen – for å oppnå mest mulig forutsigbart tidsforbruk på byggeplassen.
3. Planlegge inn godt med slakke i gjennomføringsfasen – mellom delleveransene. «Slakke» er den tiden man kan tillate seg å vente med å påbegynne en arbeidsoppgave uten at det forrrykker tidsplanen for prosjektet som helhet. Dette for å gi prosjektet rom til å absorbere eventuelle «uforutsette omstendigheter» som håndverkere vil kunne påberope seg.

Ut fra hva jeg kan lese meg til, burde en slik strategi – i teorien – kunne fungere i praksis (likte du den, OJ?).

Første kvartal bør være tilstrekkelig tid til å få behandlet byggesøknad og søknad til Husbanken. Dette forutsetter at vi tidlig i første kvartal kan innhente den kostnadsdokumentasjon som Husbanken krever.

Graveren får – som følge av Husbankens regler – ikke lov til å begynne å grave før de har behandlet ferdig saken. Ut fra mine forundersøkelser er det imidlertid maksimum en ukes sammenhengende jobb de står overfor. Hvis de greier å få gjennomført dette ukeverket i løpet av april, vil det ikke oppstå problemer for videreføringen. Dette gir graveren en slakke på tre uker, og det burde holde i massevis.

Murarbeidene vil også ta maks en uke (eksklusive tørketid). Jeg har funnet minst en leverandør som leverer prefabrikerte elementer som lar seg montere i løpet av to dager, fulgt av en dag med arbeid med påfylt betong. Hvis mureren har et rimelig godt samarbeid med elektriker og rørlegger, vil normaltiden (eksklusive tørking) være maksimum en uke. De kan få hele mai på seg til å produsere dette ukeverket, uten at det forrykker planen.

Jeg har funnet minst en husleverandør som kan reise og klimasikre huset i løpet av to uker. Hvis jeg bestiller dem i tide, kan de gjøre dette i andre halvdel av juni (kompetente lesere vil reagere på at dette er kort tid til betongtørking. Jeg har et svar på dette, men det vil føre for langt for dette innlegget).

Så gjelder det å finne en blikkenslager som er villig til å legge tak mv i juli, og heller dra til syden når høstregnet kommer.

Når taket er på plass, er det egentlig ikke så mye annet enn byggelånskostnadene og alminnelig utålmodighet som presser på fremdriften. Nedbør og temperaturer er ikke lenger kritiske parametre.

Jeg har lest meg til at forutsetningen for å få en slik strategi til å fungere vil være å få gjort god nok prosjektering av de forskjellige delleveransene – før en stikker den berømmelige spaden i jorden. Hvis det faktiske arbeidet på byggeplassen skal kunne utføres så raskt som her skissert, må det gjøres et grundig tegningsarbeid. Og varelogistikken må fungere prikkfritt – alt som skal monteres må leveres til rett tid, og uten feil og mangler.

Jeg er amatør – byggherre, men jeg har en viss trening i systematisk risikovurderinger, basert på den informasjonen jeg kan få tak i. For meg ser det ut som høy prosjekteringskompetanse og «seriøs» logistikkhåndtering – her i Midt-Norge – kun er tilgjengelig for store byggherrer. Det markedssegmentet vi tilhører er overlatt til de mindre håndverkerbedriftene – til de som i all hovedsak er utførende – ikke planleggende. Satt på spissen: Vi er i cowboyland.

Samtidig ser vi at det finnes selskaper som har både prosjekteringskompetanse og prefabrikerte byggelementer som er villige til å levere til vårt markedssegment i vår region. De er sør for Dovre og øst for Kjølen, men det er faktisk ikke noe problem. De behøver ikke være her for å prosjektere. Vi har allerede funnet vår arkitekt langt nord for polarsirkelen – det har i vært fall så langt ikke vært noe problem.

Det synes å være et paradoks at her i Trøndelag behøver vi langreiste innsatsfaktorer for å kunne bygge miljøvennlig.